Skolens test- og vurderingsregime reduserer elever og lærernes potensiale

Av Caspar Seip og Monica Stubkjær, lærere på UROskolen. 
Dette innlegget ble ikke tatt inn i Morgenbladet så vi plubliserer det her.

Vi viser til kronikk og tilhørende intervju med Andreas Stien-Leenderts i Morgenbladet nr 6-2024. 

Vi slutter oss til Stien-Leederts påstand om at den norske skolen har utviklet seg til et test- og vurderingsregime. Og vi vil tilføye: det er grundig dokumentert hvor skadelig det er for barn å leve sitt liv under slike betingelser, og det er derfor på høy tid å ta et oppgjør med et slikt angststyrt og skadelig regime.

Tenkt deg at dine egne handlinger og resultater blir testet og vurdert hver dag i forhold til grupper det er naturlig å sammenligne deg med i hele Europa. En hær av høyt utdannede eksperter -i tillegg til dine egne indre demoner som alltid følger med på alt du gjør- leverer deg og dine nærmeste hyppige dommer over dine evner, ferdigheter, kunnskaper og resultater. Hvordan ville det kjennes? "Litt" ubehagelig, kanskje? Noe som kunne kalles en følelse av press, nærmest av fare, er for de fleste en gjenkjennelig reaksjon på en slik livssituasjon.

Dette er hverdagen til våre lærer og elever. Skolehverdagen er lagt opp på en mildt sagt diskutabel premiss: press er nyttig for å lære. Selv om en absolutt entydig forskning avviser press som pedagogisk virkemiddel, og selv om vi alle har mange erfaringer med at press reduserer kapasiteten vår på alt annet enn det fysiske, som idrett, er press hverdagen for svært mange voksne og barn i dette landet. Og skolen med dens politikerstyrte testdogmatikk er en viktig leverandør av press, og dermed en tvungen livsbetingelse og institusjon som fratar barna deler av deres kreativitet, deres intelligens, medfølelse, humor, vilje, pågangsmot, ro, vennlighet, fantasi og mange andre ressurser. 

Det er mange som tror på at vi må presse barn, at de må tåle litt, slik at de blir robuste. Men vi vet jo at å være under press  aktiverer automatiske strategier som skal sikre overlevelse i både barn og voksne. Da får vi ikke kontakt med våre ressurser, vi leverer dårligere enn vårt potensiale. Dette burde ligge som en grunnmur i skolens behandling av barna, hvis skolen skal frigjøre ressursene til de som må være og virke der. 

Hvis vi skal skape en virkelighet som fremmer psykisk helse og ressursstyrke i barn og deres pårørende, er press det første og viktigste vi må ta et oppgjør med. Det vil kreve mot, mot til å gå imot det test og vurderingstyranniet som skremmer oss til å godta en usunn skole sliter ut lærere og gjør barn til brikker i de voksnes verden. 

Hvis vi også skulle gitt Kari Nessa Nordtun råd om politiske grep så ville det være tørre å gjøre noe nytt. Tørre å ta sjansen på å lette presset, radikalt redusere test og vurderinger, og la våre barn få kontakt med sin inderlighet, spontanitet, intelligens, glede, kreativitet, medfølelse og latter. Denne muligheten bor i barna våre. Når de ikke er under press.