Jernkula

Av Roar (43), elev på UROskolen.

Angsten og frykten har vært i kroppen min så lenge jeg kan huske.

Barneskolen der jeg svettet så mye på hendene at klassekameratene mine ikke ville holde meg i hånden når vi hadde dans.

Som tenåring med talent for fotball, der jeg før hver eneste kamp var så kvalm at jeg helst ikke ville starte kampen.

På ungdomsskolen der jeg ble stemplet som pøbel og satt i spesialklasse. Spesialklasse!! Jeg var jo bare redd. Livredd! Alltid dårlige karakterer og følelsen av å være mislykket.

På yrkesskolen gikk det bare en uke før jeg ble kvestet i en trafikkulykke og nesten mistet beinet. 20 mnd med rehabilitering før jeg var friskmeldt. Så kom chronsen og operasjonen i magen.

Frykten for fremtiden ble overveldende. Jeg tok meg samme (slik alle sa) og gjorde alt jeg kunne for å ikke bli ufør. Jeg tok fagbrev, omskolerte meg til lærer, giftet meg og fikk barn. Hele tiden med en jernkula i brystet, angst og frykt. Jeg var så sliten at det ente med innleggelse på psykiatrisk. Jeg orket ikke mer. Her skulle de gjøre meg frisk sa de. Jeg opplevde det som fint å si til konen min at de skal gjøre meg frisk. Men oppholdet gjorde meg ikke frisk, men enda mer fikk jeg følelsen av å være «feil», syk! Jeg fikk ikke til dette heller. Jeg ble ufør. Jeg tenkte at nå slipper jeg iallefall alt press, men det motsatte har skjedd. Jernkula er vondere en noen gang.

Men gjennom Uroskolen har jeg begynt å øve meg. Øve meg på å være sammen med jernkula. Gi den oppmerksomhet. Det er knalltøft, vondt og vanskelig. Men jeg øver. Øver meg på stillheten som jeg har vært så redd. Øver meg på å være sammen med min kropp og sinn. Tankene står ofte i veien og tar bort oppmerksomheten.

Men – jeg øver, og kanskje kan jernkula bli litt lettere når den får oppmerksomhet og kjærlighet.