For eller mot

Av Kristin, elev på UROskolen.

En relasjon har blitt brutt og jeg er i mot virkeligheten som den er. Jeg skulle ønske det var annerledes. Jeg er urolig og vil gjerne se inn i glasskula. Jeg prøver å minne meg selv på det jeg lærer på uroskolen. 
I stedet for å gruble på hvorfor, hvor dum jeg var og hvordan det skal gå med meg, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot kroppen. 

Hvor er det jeg kjenner uro? Det er mest i magen, men også litt i brystet. 

Hva er det jeg kommer i kontakt med? Jeg tror jeg er sint, lei meg, skuffet, men også litt redd. 

Jeg spør meg selv om jeg kan være sammen med det en liten stund. Jeg prøver å tenke på hvordan det er å være meg når virkeligheten er som den er. Den tanken gir meg mest lyst til å gråte. Det føles som alt er trist. 
Det dukker opp velkjente tanker som at jeg alltid kommer til å være alene, at ingen orker hele meg og at jeg drittlei av å ha klump i magen. Jeg husker at jeg har lært at jeg må være for situasjonen som den er, ikke mot. Fyttikatta, dette er vanskelig! Jeg lurer på om det egentlig er mulig. Jeg klamrer meg fast til troen på at det er mulig. Jeg trenger å tro på at jeg med tiden skal klare å romme min egen uro. 

Hvorfor lar jeg meg selv vippe så veldig av pinnen? Jeg som alltid har hatt kontroll. Jeg tvinger meg til å flytte fokus fra tankene og ned i kroppen igjen. Det er som det er. Utrolig irriterende, men det er bortkastet energi å ønske at virkeligheten var annerledes. Jeg er fremdeles imot virkeligheten, men i ett lite sekund klarte jeg å være for.

Kanskje jeg klarer noen sekunder til i morgen?