Jeg er så sliten!

Av UROlærer Rikke Uberg Thorkildsen.

Jeg syntes alle er slitne for tiden. Hvordan er det egentlig å være sliten? Hvordan kjenner du at du er sliten? Jeg har forsøkt å undersøke dette litt, både i samtaler med elever på UROskolen og i mitt eget liv. 

Det første som slår meg, er at nesten alltid når jeg snakker med noen, når vi er sammen om det som er vondt i livet, når vi er sårbare og ærlige kjenner vi oss ikke så slitne. Slitenheten blir borte fra oppmerksomheten vår, og noe annet trer frem og tar mer plass; nemlig uroen og det som er mer eksistensielt. Det ser ut som at slitenheten brukes som et skjold mot noe som presser mer; nemlig at livet kan være vanskelig, overveldende, at jeg ikke er tilfreds med livet sånn som det er. 

Det ble så tydelig for meg da jeg nylig var på tur med en venninne. Vi har begge sovet dårlig over lang tid, og vi hadde begge et pågående drama om at «nå må jeg få sove en god natt snart». Jeg tror vi begge tenkte at målet med turen var at vi skulle få lagt oss tidlig, og dermed få en god natts søvn. Utover dagen snakket vi mye sammen om både det som er godt, og det som gjør vondt i livet. Jo mer vi var sammen jo mindre slitne ble vi. Utover kvelden var vi verken trøtte eller slitne, og vi kjente begge to at ved å være sammen, nære, sårbare og ærlige ble vi mindre slitne. Det var gleden over å få være sammen som tok plass i oppmerksomheten vår. 

Jeg kjente det igjen i går kveld. Jeg hadde brukt veldig lang tid på å legge min yngste sønn, og jeg hadde masse uro. Når han endelig sov tenkte jeg «puh, nå er jeg veldig sliten!». Nå må jeg slappe av litt på sofaen… Først da klarte jeg å kjenne etter i kroppen min. Der var det  selvsagt masse uro, og det var veldig ubehagelig å være meg. Jeg tok et dypt pust, og klarte å være sammen med det et øyeblikk eller to. Da kom tårene. Jeg var ikke sliten, men jeg var frustrert, overveldet og lei meg over at det hadde vært så vanskelig.

Kan det være så enkelt noen ganger, at det som er slitsomt er motstanden mot å ha det sånn som vi har det? Det er slitsomt å tro at virkeligheten er feil, og at den burde være annerledes. Vi gjør alt vi kan for ikke å være slitne. Vi forsøker å planlegge og kontrollere livet slik at det eksistensielle holdes på avstand; nemlig at livet er vilt, at vi ikke har kontroll i det hele tatt, og at vi alle skal dø. 

Så; kanskje du også kan begynne å utforske dette i ditt liv? Når du kjenner deg sliten, hvordan er det egentlig å være deg? Og; er det noen ganger du faktisk ikke er sliten i det hele tatt?