Skeiv Uro
Av Vibeke, elev på UROskolen.
Jeg skulle møte datteren min og feire Pride for første gang på 3 år. I år gledet jeg meg til en nydelig dag, ikke bare med likesinnede, men alle slags glade og blide folk. Slik som første gangen jeg deltok i 2019. Men slik ble det som kjent ikke. Med automatvåpen gikk en mann til angrep på det skeive miljøet i Oslo.
De siste par årene har jeg jobbet mye med uro og urometoden -heldigvis. Jeg bestemte meg for å prøve å observere hva som skjer med meg i alt det tragiske. Kunne jeg klare å møte dette annerledes enn før? Normalt ville jeg gått rett i fight, i kampmodus. Ringt rundt til venner og familie og vært sint. På gjerningsmannen, på PST, på politikerne, på helsevesenet, på muslimer, på nordmenn, på naboen, på avlysningen av Pride, på meg selv og stort sett alt og alle.
Den første sterke uroen denne morgenen kom da jeg ikke fikk tak i datteren min som bor i Oslo. Klumpen i magen vokste raskt i takt med alle slags katastrofetanker. Men jeg klarte å stoppe opp og kjenne etter. Jeg sank ned i sofaen; «skal ingen steder, skal ikke fikse noe». Bare puste igjennom magen og være med uroen. Det tok heller ikke mange minuttene før det tikket inn «jeg er i god behold» fra datteren min.
Men uroen ble ikke borte av at alt var fint med henne. Det sved, det presset i brystet og tårene kom fort. En enorm sorg og tristhet fylte meg. Sakte men sikkert fikk hendelsen treffe gamle følelser i meg. Som jeg ikke har følt ordentlig før nå. Livet mitt ordnet seg jo i tyveårene. Med kjæreste, barn og åpenhet rundt min legning. Nå traff skuddene i Oslo den gamle innerste følelsen av å være feil. Skammen over å være annerledes, frykten for å ikke høre til. Uro som har ligget der som torner fra jeg var liten og ofte trigget forsvar, beredskap og angrep. Mønstre som har holdt mennesker på avstand slik at de ikke pirket borti dette vonde langt der inne. Men i dag er alt bare smertefullt og trist. Og gjennom dagen og kanskje for første gang, klarer jeg å dele smerten med andre. Gir trøst og får trøst.
Når jeg jeg rommer denne smerten kjenner jeg at jeg kan ta imot og holde meg selv. Og en sterk kraft fyller hele brystet. Nå er det nok! Jeg blir sint, fordi dette også er et angrep på min fine datter som har to mammaer. Og slike hendelser gjør det enda vanskeligere å være ung og skeiv. Har jeg ikke gått i protesttog før så skal jeg gå nå! Og jeg skal ikke lukke ørene og stikke hodet i sanda når noen slenger med leppa om skeive eller andre minoriteter. Det er ikke greit! Men jeg vil også utfordre meg selv på mine egne fordommer her i livet. Klarer jeg å kjenne på de, og så romme min egen uro først? Kan jeg klare å møte dårlige holdninger og ytringer uten at mine mønstre tar overhånd? Det føles sånn, akkurat nå i alle fall. Jeg kjenner meg plutselig uredd og stolt av den jeg er. Akkurat sånn jeg er. Og i morgen reiser jeg til Oslo og gjør det lille jeg kan og legger ned blomster, og tenker på de som er hardest rammet. Jeg skal ta byen tilbake sammen med datteren min sammen med så mange andre fine folk der ute. Et lite øyeblikk kjenner jeg noe sterkt og fint i brystet, før tristheten kommer tilbake igjen på denne triste dagen…