Å være en som ikke vet
Av Benedicte Hagen Mjøs, lærer på UROskolen.
Jeg går inn i møterommet på jobben. Min kollega sitter og venter på meg. Jeg kjenner det med en gang jeg entrer rommet. Hvordan jeg blir mindre og mindre på vei bort til stolen. Uten meninger, uten kreativitet, uten kunnskap. Jeg er liten og usikker og jeg har ingenting å by på.
Vi skal gå gjennom et forslag for en kunde. Vi er konsulenter. Vi lever av å vite. Vi lever av de gode rådene vi gir hver dag. Vi vet alltid. Vi stiller alltid godt forberedt. Det er en profesjon hvor vi vi tar på oss rustningen hver dag og hvor man alltid vet. Jeg har hatt flere slike jobber tidligere. Leder-roller hvor det er forventet at jeg skal vite. Jeg går på jobb og det er innbakt i rollen at jeg skal vite.
Jeg jeg er omgitt av kollegaer som har raske og tydelige svar – for meg virker det som om de alltid vet. Når skal det bli avslørt at jeg er en sånn som noen ganger ikke vet? Spesielt i møte med min kollega blir det trigget. Jeg blir veldig urolig og vet ikke hva jeg skal si og hva jeg skal gjøre. Og i min desperasjon etter å komme vekk fra min uro begynner jeg å lete etter løsninger. Det må være noe feil her. Den første innskytelsen er at det er noe feil med min kollega. Han er åpenbart ikke i kontakt med seg selv, er enormt selvsikker og lytter ikke. Jeg blir også overbevist om at her er det noe feil med bedriftskulturen. Fordi det gjør så vondt i meg når jeg møter arbeidsmetodene og denne kulturen må det være noe feil her.
Straks begynner jeg å leter etter mulige løsninger for å ta vekk ubehaget. Det spinner i vei i full fart i hodet. Bør jeg si opp jobben? Skal jeg stå på og virkelig vise dem at jeg er bedre enn som så? Kan jeg jobbe mer hjemmefra for å unngå å møte min kollega?» Det freser og koker der oppe. Tankene går i ring. Helt til….
Ja – helt til jeg kommer på noe grunnleggende jeg har lært i Urometoden; Virkeligheten er som den er. Det er vondt, men det er ikke feil. Og med ett deler jeg med min kollega hva som skjer i meg. Jeg kjenner hvor vondt det gjør i brystet og magen og blir der i den følelsen en stund. Jeg hører meg selv si «Jeg er veldig urolig nå, og jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er usikker og føler meg liten. Det er ikke du som er årsaken til min uro, men jeg kjenner det spesielt sterkt når jeg er sammen med deg. Jeg føler meg utrygg med deg, og jeg er ikke i stand til å få kontakt med de gode ressursene mine akkurat nå.» Jeg kjenner at tårene triller og triller. Det kjennes skamfullt en kort stund, men jeg velger å gå tilbake til kroppen min og bli der. Forbli sårbar og kjenne etter. Jeg kjenner behov for å forklare han hvorfor tårene renner, men jeg motstår det. Etter en stund blir ting tydeligere. Jeg får mer kontakt med noe jeg gjenkjenner som tydelighet og styrke. Jeg blir mer saklig og trygg og forklarer hvordan opplevelsen er for meg
Jeg tenker på noe som Marcello Haugen skrev om;
«Sannheten frigjør og forener»
Det kjennes så riktig. Sannheten er befriende. Mesteparten av tiden er vi lullet inn i et eller annet drama. Når noe gjør vondt tenker vi automatisk at det er det feil. Da er det enklere å se utover, for da kommer vi vekk fra det som gjør så vondt innvendig. Det jeg kom i kontakt gjennom møtet med min kollega var en gammel og kjent følelse av å ikke være god nok. Den forsvinner ikke, men det blir gradvis lettere å være sammen med den når den dukker opp, ettersom jeg øver på å romme den.
Vi er mange som har roller og jobber hvor det kjennes ut som om vi alltid må vite. Leger, lærere, ledere, rådgivere, politikere for å nevne noen. Vi må fungere på et høyt nivå der ute, og det er ikke plass til å være et sårbart menneske. Vil du akseptere at jobben din fører deg inn i «not knowing»? Det ligger masse læring i det