Transformasjon

Oppdatert: 27. November 2022

Av Christine, elev på UROskolen.

Jeg har alltid elsket å utforske fenomenet mennesket. 

Med utgangspunkt i et ønske om å forstå mer av meg selv og meg selv som en liten maur i maurtua. Vi er jo alle så unike, og likevel så like. Jeg vil forstå hvem jeg er og hvordan jeg henger sammen med alt rundt meg. Det er et svært prosjekt, og jeg er ofte mye mer forvirra enn opplyst. Men det er også skikkelig spennende! Jeg har alltid hatt en dragning mot menneskets sinn og vår væren. Og jeg har levd tett på esktreme utlag av å miste kontakten med seg selv. Jeg har både sett og opplevd hvordan ubehag og smerte kan styre oss til de villeste ting. Det er en så merkelig greie – dette systemet med mennesker på en planet, og alt vi tar oss til. 

Jeg oppsøker gjerne miljøer jeg oppfatter har noe å lære meg. Og det strider som oftest med det som er opplest og vedtatt i A4 samfunnet. Jeg stuper inn i ny lærdom med hodet først og er ekstremt nysgjerrig og vitebegjærlig. 

Men med ny input i skrotten følger også gjerne transformasjon. Forandring. Jeg liker å kalle det å levle. “Velkommen – du har nå forlatt level 3 og er på vei over i level 4.” 

Gøy å levle altså, for all del! Men hver gang er det et ekstremt plagsomt nivå mellom hvert level. Det er som om man må igjennom verdens vanskeligste labyrint, med et hav av fallgruver – i svarte natta. Jeg må alltid gjennom en fase av enorm forvirring og følelse av håpløshet. 

Jeg har lært meg at det å utvide seg er veldig ubehagelig. Og når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke at jeg bare ikke setter meg ned og gir opp når jeg er i disse prosessene. Jeg er der akkurat nå. Jeg integrerer ny kunnskap og livsvisdom fra ting jeg har fått inn i livet mitt. Det føles overhodet ikke som om JEG intergrerer noe som helst, eller har noe styring på det som skjer. Det jeg har hatt styring på er å oppsøke ny innsikt. Og stupe inn i det. Tørre. Det har jeg hatt styring på. Så på et tidspunkt blir det som om man blir sugd opp av en usynlig virvelvind og kasta opp i lufta. Og alt rundt meg blir satt på hodet, og alt jeg trodde jeg visste forsvinner liksom for en stund. Jeg blir totalforvirra. Jeg blir redd, urolig, motløs, føler meg som et offer. Det kjennes som om jeg blir gjort noe med av noe utenfor meg selv. Det strammer seg så hardt i brystet, og jeg føler meg så alene og usikker på alt mulig. Jeg angrer og angrer ikke, vil og vil ikke, håper og håper ikke. Alle motsetningene i meg rister meg så hardt at jeg blir kvalm. Det er altså så ubehaglig. 

Men jeg vet hva som skjer. Hodet mitt minner meg på at dette er bare tranformasjonen. Jeg levler. Jeg utvider meg. Jeg blir større. Jeg blir mer åpen. 

Og jeg gleder meg så sykt til lyset skrus på igjen og verden står i vater og jeg kjenner at jeg står stødig igjen.