Sur som en sitron

Oppdatert: 2. December 2022

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.

Som alltid når jeg skal skrive vet jeg ikke riktig hvor jeg skal begynne. Jeg fikk et mentalt bilde nå av en papirbunke som blir kastet opp i lufta, og på papirene står alt det jeg har lært og skal skrive ned i denne teksten. Kanskje det kommer dalende ned mens jeg skriver, og at noe blir litt klarere for meg. Jeg har erfart noe nytt, og det å skulle skrive det ned oppleves litt som neste «steg» mot å virkelig forstå og omfavne det jeg har lært. Så da begynner jeg.

For noen dager siden ble jeg SKIKKELIG SUR. Det er ikke så ofte at det setter seg så godt som nå, som en jernhånd i brystet – men det gjorde det altså denne gangen. En ganske hverdagslig konflikt; hvem skal jobbe, hvem skal være hjemme med syke barn – hvem sin tur er det og hvem har det «viktigste» på agendaen osv. Jeg syntes at mannen min var helt urimelig, og han følte nøyaktig det samme om meg. Jeg kjente det i hele kroppen, uro, skikkelig mye uro og skikkelig mye surhet. Altså; surhet kjennes jo ikke noe annerledes enn uro, men det er min strategi – mitt mønster er å bli sur. Ofre meg. Jeg avlyste planene mine og var sur. Jeg inntok offerrollen, og mente at mannen min var feil. (Og han mente sikkert det samme om meg).

Tankestrømmen var overveldende, og uroen var stor. «Er jeg ikke viktig nok?» «Det argumentet han brukte der var skikkelig dårlig».. «Det burde blitt sagt på en annen måte» – osv. Lista over hva slags tanker som dukker opp er lang, og alle tankene bidrar til at uroen fortsetter å ulme i kroppen. Oppmerksomheten min hviler på tankene mine, og når jeg kjenner på uroen blir jeg fort dratt tilbake til tankene om at dette er helt feil. Det er jo ikke behagelig å være i hodet, men det oppleves heller ikke som et valg jeg tar – å velge hvor jeg skal ha oppmerksomheten min. Bare i korte øyeblikk klarer jeg å velge det, og i de øyeblikkene blir det litt enklere å være meg.

Vi ble egentlig ikke helt enige om noe, han dro på jobb, jeg ble hjemme. Jeg kan jo se for meg at både han og jeg hadde det på samme måte i kroppen da han gikk ut av døra og ingen av oss sa ha det; uro, ubehag og smerte. En tanke om at den andre ikke tar meg på alvor, ikke bryr seg om meg.

Jeg kan kjenne det igjen. Selv om (jeg selv syntes) jeg ikke blir ofte sur, så skjer det jo. Partneren vår er kanskje den som trigger mest uro hos oss, fordi vi sitter med en forventning, eller kanskje en dyp lengsel etter å bli sett, holdt, elsket, tatt på alvor av den som står oss nærmest. Dette gjelder også familie og venner også; lengselen etter å få høre til er jo den samme overalt.

Når slike konflikter oppstår virker det som et bevis på det jeg allerede er redd for, det jeg tror på; at jeg ikke er viktig nok, at jeg ikke hører til, at jeg ikke er verdt å elske. Dette er ikke bevisste tanker som kommer i meg, men uroen jeg kjenner når jeg er sur eller sint kommer fra noen dypere i meg enn at jeg bare er sur. Surheten, og konflikten er bare et drama og en strategi, og min erfaring er at det er lite nyttig å diskutere hvem som hadde rett og hvem som tok feil. Den diskusjonen vil bare bidra til å skape mer drama mellom oss – og holde uroen på avstand. (Jeg er nokså sikker på at både mannen min og jeg fortsatt mener at vi begge hadde rett, altså…)

Heldigvis, og tilfeldigvis skulle jeg være sammen med Caspar på dag nummer to med surhet, og vi begynte å snakke om, og utforske dette.

Så begynner vi å utforske det mer.. Under denne grunnleggende frykten for å ikke få høre til, for å ikke bli elsket.. Hva finner vi der?

Det er det vi fant der jeg syntes er vanskelig å skrive ned, men jeg prøver. Livet er helt vilt, helt ukontrollerbart, og det er så stort, langt eller kort at det er helt umulig å begripe det. Jeg kjenner jo at når jeg tenker på det får jeg uro. Jeg blir nysgjerrig, interessert, engasjert, men også redd og usikker. Jeg føler meg liten. Hva om jeg dør før denne teksten er publisert? Hva om jeg dør NÅ? Hva om hva om hva om.. Kanskje dette kan kalles for dypt grunnleggende, menneskelig uro? Den uroen som oppstår i møte med livets sterke og ville krefter? Når jeg kjenner uroen akkurat nå, kjennes det som en dyp lyd i magen min. Som et sug, jeg ser for meg en mann med dyp stemme som sier mmmmmmmmmm. Jeg puster ned i det, lar det få plass og tid. Jeg kjenner nå at jeg kan ha det sånn, og at det roer seg litt.

Jeg kjenner meg rolig nå, jeg har det godt, jeg blir rørt og takknemlig. Livet er så utrolig magisk og vilt. Jeg vet INGENTING. Alt det jeg gjør, og har i livet mitt nå visst jeg ikke om. At JEG skulle sitte HER, liksom. I akkurat denne fine familien, med akkurat disse fine vennene, og med akkurat denne jobben, på UROskolen som er så magisk. Jeg får være vitne til magi mener jeg. Hadde jeg aldri trodd!

Jeg er ikke sur lengre, altså. Jeg har lært så mye av denne runden med surhet. Det var helt perfekt for meg at dette skjedde, fordi jeg fikk lære noe nytt. Enda et bevis på at livet er vilt, og at virkeligheten alltid byr på muligheter til å lære noe nytt og spennende!

Nå skal jeg videresende denne teksten til mannen min, og deretter gå ut i livet og se etter flere slike uro-skatter som jeg kan utforske. Kanskje du også skal utforske din egen surhet?