Nærhet

Oppdatert: 27. August 2022

Av Camilla Skintvedt Jensen, elev på UROskolen.

Jeg har alltid tenkt at nærhet kommer mest gjennom å snakke sammen og å være sammen med andre mennesker. Og at nærhet er noe jeg kun kan ha til mennesker og dyr. Men den siste tiden har jeg lært noe nytt om meg selv og om min nærhet. Jeg elsker å lære nye ting!

Jeg lever i en familie med mann og 2 barn. Jeg har bedt om MYE taletid sammen med de opp gjennom årene våre. Mange ganger har vi hatt gode samtaler. Men veldig mange ganger har vi hatt helt forferdelige samtaler! Og da kan jeg love at følelsen av nærhet er det ikke i en eneste celle i kroppen min og heller ikke i deres..

Og jeg har tenkt at dette går da virkelig ikke ann i en familie! Vi må da kunne prate sammen, prate om alt mulig, når som helst og hvor som helst! Hva er feil med denne familien her! Jeg trenger å føle mer nærhet og det vil jeg ha gjennom å prate med flokken min!

Fravær av nærhet skaper hos meg en følelse av ensomhet. Jeg liker ikke å føle meg ensom. Når den følelsen kommer, enten det er krypende som en meitemark eller overraskende som en gresshoppe, vil tankene mine at jeg skal agere. Den uroen jeg føler er uggen, den starter i hele kroppen og den kan til slutt sette seg som en sviende klump av noe som minner om det som er inne i vulkaner. Vulkanklump i brystet er såpass vondt at jeg skjønte at denne uroen må jeg se nærmere på: Ensomhetsuroen min.

Jeg har lært mye gjennom Uroskolen det siste halve året.


I samtalene mine med Rikke har vi snakket om nærhet og i en av de sa hun til meg at nærhet kan komme i flere former. Disse ordene har jeg hatt med meg bak øret i sommer, mens jeg har observert uroen min. Caspar har sagt i en av sine podcaster at par ikke bør snakke om sine problemer, det kommer det ingenting godt ut av. Man bør heller komme opp med noe nytt. Dette har jeg hatt bak det andre øret. Caspar og Helge ber inn til vandringer i naturen, jeg har derfor vært nysgjerrig på hva naturen gir oss i urosammenheng. Alt dette og mye mer som jeg har fått med meg gjennom uroskolens arenaer, har jeg tatt med meg i min egen jobbing med uroen.

Jeg har øvd jeg! Akkurat som jeg har øvd med Rikke, så har jeg prøvd å øve uten henne mellom timene våre. Jeg har gått fra å MÅTTE snakke med noen. Helst de jeg deler møbler med, og om de ikke har hatt tid eller lyst har jeg kontaktet en venninne eller fem. Når ensomhetsuroen min lager klumpen, har jeg ringt noen når jeg skal gå tur. Jeg har løpt en tur. Jeg har tatt meg et glass vin. Rydda hele vaskerommet. Lista er lang på hvordan jeg har agert på å slippe å unna uroen. Ikke minst har jeg gitt folk rundt meg skylda for at jeg føler meg ensom, når de heller velge å gjøre andre ting enn å snakke med meg.

Så øvelsene mine har bestått i å ta meg tid og gjort som jeg har lært og vært sammen med uroen min. Jeg har blitt der og jeg har sett på den med kjærlighet. Jeg har gått god for den. Jeg har tatt ansvar for den. Jeg har øvd på dette så mange ganger nå det siste halve året, og det er ikke bare enkelt og ikke bare godt. Men det hjelper og nå kjenner jeg følelsen igjen når den kommer. Og det er jeg så glad for! Og det som er ennå bedre er at jeg klarer å være alene med den! Himmel og hav hvor det er deilig. Jeg klarer det ikke hver gang, og det er heller ikke meningen. Ingen mennesker skal være bare alene. Men jeg føler meg ikke avhengig av noen andre eller noe annet i så stor grad. Det er SÅ deilig!

Og det er når roen kommer at den gode varme og deilige følelsen hvor ingen klumper av vulkan hører hjemme brer seg i kroppen. Og med ro kommer tilgang til mine ressurser, og jeg har oppdaga nærhet i så mange andre former i stedet for samtaler.
Jeg har kommet på en sang mannen min har spilt for meg for lenge siden, og når jeg spiller den nå føler jeg mye nærhet. Å komme på gaver jeg har satt pris på og minnes følelsen jeg fikk da jeg åpnet den. Sønnen min kommer oftere med en klem når han slipper å snakke med meg hver gang han nærmer seg meg, i den klemmen lover jeg deg det er tonner av nærvær. Ved å både ta meg tid og å våge å være mer alene, så kjenner jeg nærhet til meg selv! Og jeg er faktisk ganske hyggelig å være sammen med, det hadde jeg ikke tenkt på!. Og siden jeg går tur alene nå og uten å ringe noen, kommer jeg tett på naturen. Naturen krever ingenting, naturen gir bare – det du selv åpner opp for å få.

Har du prøvd å bade naken og la kroppen soltørke i vinden etterpå? Det har jeg og vinden var helt, helt nær.