Min superoppgave

Oppdatert: 6. November 2021

Av elev på UROskolen.

Hei fine folk. 

Etter travel tid med henting, levering og orging i heimen fikk jeg omsider tid til å dra en tur til mamma og pappa. Vel, vet ikke helt om det helt var planen i dag, men sånn ble det. 

Jeg ringte mamma på formiddagen i dag og lurte på hvordan hun hadde det.

Jeg vet at hun stresser mye om dagen da moren hennes, min mormor, har havnet på sykehjem. Hun er helt oppegående og super sprek. Hele 96 år har hun blitt. Hun er helt klar i hodet, men klarer ikke alt selv lenger. Trenger hjelp til mye hverdagslig, så å være hjemme gikk dessverre ikke lenger. Dette tar min mamma veldig tungt. Hun skjønner jo at dette er siste stopp på reisen. I tillegg er møte med det offentlige helsevesenet ganske tøft. Som hun selv beskriver det; uverdig. Tror det er vanskelig å ta alt innover seg. 

Uansett, hun knakk sammen på telefonen og gråt. -Jeg har det ikke så bra om dagen! Det er veldig lenge siden jeg har hørt henne slik. Jeg tar turen direkte mens jeg har henne på øret. Det føltes som det eneste riktige.  Hun vet ikke at jeg kommer før jeg åpner soveromsdøren, fortsatt med henne på telefonen.

Hun ble selvfølgelig super overrasket og utrolig glad for å se meg. Vi holdt rundt hverandre i sikkert tre minutter. Hun gråt. Det føltes utrolig godt å støtte henne. Jeg ga på en måte slipp på det som griper rundt meg, som holder meg igjen i å vise følelser og være sårbar.

Pappa var også hjemme. Etter kun kort tid kjenner jeg igjen de gamle mønstrene til pappa, som gjør alt han kan for å ikke kjenne uro, og snakker kun om at «man blir vant til det etterhvert», «dette ordner seg» osv. Alt for å unngå å kjenne på uroen rundt at mamma har det vanskelig. Det var veldig tydelig fordi jeg ser det så klart nå. Jeg kjenner jo meg sånn igjen i hvordan han er. Som vi har snakket om før… vi arver jo endel mønstre av våre foreldre. 
Jo mer jeg ser hans mønstre jo mer misliker jeg de. Jeg bestemte meg for å være sammen med uroen min der hjemme. Jeg ville være den jeg ønsker å være for mamma. Det føltes faktisk veldig godt. 
Etter en stund roet følelsene til mamma seg og praten gikk i hverdagslige ting. Etterhvert dro pappa ut for noen ærend. 

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ta praten denne dagen, da jeg ønsket at det skulle være mamma sitt øyeblikk. Men etter at pappa dro føltes det som om det aldri hadde vært en bedre anledning. 

Jeg sa; -mamma jeg har noe jeg vil si deg! Jeg fortalte om hvor glad jeg er i henne og hvor my jeg setter pris på henne! Det føltes veldig godt og jeg fikk noen tårer selv. Jeg fortalte henne om at jeg følte at jeg ble dempet når jeg kom hjem til dem, i familieselskaper osv. Kunne ikke fortelle henne noen grunn. Det har jeg jo ikke heller. Så fortalte jeg henne at det er fordi jeg har beskyttet meg selv. At jeg har satt opp et skjold på en måte. At alle ønsker å finne ut av meg. Hva er det med han? Han er så mystisk og tankefull! 

Jeg sa også at jeg hadde behov for å fortsatt ha denne beskyttelsen, men ved å åpne meg der i dag føles behovet for det mye mindre. Jeg føler meg litt friere på en måte. 

Mamma hadde akkurat fortalt meg om at en marihøne hadde satt seg på henne dagen før, og at når de gjør det så er det alltid noe stort som skjer i livet hennes. Ja, hun er overtroisk. En eksentrisk sjel. Hun tror på mye mellom himmel og jord. 

Da jeg hadde fortalt henne dette var hun helt fra seg. (På en fin måte) Det første hun sier er; «NÅ KAN JEG DØ» 
Dette betydde så mye for henne. Hun virket så tilfreds med å ha hørt på meg at ALT forandret seg for henne tror jeg. Jeg tror hun ble frelst der og da.

Det var faktisk helt magisk, og mamma og jeg har aldri i hele vårt liv sammen hatt et sterkere bånd enn i de minuttene der. Hun var så lykkelig over at jeg hadde satt ord på alle følelser og tanker rundt dette at hun «nå kunne dø» som hun sa. Hun fikk en bit av sønnen sin tilbake, og det var deilig å gi henne det. 

En utrolig fin og merkelig opplevelse vi delte sammen i dag. Jeg er så glad for at jeg fikk snakket med henne. Det føltes virkelig helt riktig. 

Så tusen takk for oppgaven jeg fikk av dere!!