Mamma

Oppdatert: 17. November 2021

Av student på UROskolen.

Mamma er for tiden på et opphold på et rehabiliteringssenter på grunn av sin nevrologiske sykdom. I går dro jeg og pappa for å besøke henne. Hun sto ved parkeringsplassen og venta da vi kom. Vi satte oss på et bord ute ved hovedbygningen, snakket litt, så utover utsikten, drakk kaffe og spiste bakervarer. Det er et fint sted som gir meg en helt egen stemning av noe gammelt og ærverdig. Sola var varm og god i en ellers litt kald høstdag. Pappa spurte om vi skulle gå en tur, hvor på mamma svarte «det er ikke noe vits.. det er jo ikke noe vits». Hun begynte å gråte. Eller var på vei til å begynne å gråte, sånn at jeg kunne se det i ansiktet hennes.  

Det er mange ting mamma ikke får til like godt lengre på grunn av sin sykdom. Som å gå. Det er så vondt å se henne når det er sånn, når hun er lei seg, så sårbar. Sånn var dette øyeblikket også. Mammaen min. Det var som at kroppen min gikk inn i kampmodus. Noe vondt vokste eksponentielt i meg og jeg måtte fikse det. Det kjentes farlig, det måtte bort og i løpet av noen få brøkdels sekund var jeg på leting etter en løsning, fram og tilbake oppe i hodet. 

Samtaleemnet kom over på noe annet, men det var som at det likevel hang igjen et slør av noe sårt og ubehagelig over meg. 

Ganske raskt kom et sterkt ønske om at ting burde vært på en annen måte. Tankene satte i gang. Jeg tenkte at dette var feil, at jeg reagerte feil. Hvorfor kunne jeg ikke komme med en løsning? Trøste henne? Jeg er jo sykepleier, tenkte jeg, jeg burde jo kunne klart å komme opp med noe som i det minste kunne lette på situasjonen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn som det var. Mamma skulle ikke vært syk.  

De bare kom og tok all oppmerksomhet, disse tankene. Jeg vet ikke fra hvor.

Så kom jeg på noe jeg har lært. At jeg hadde et valg. Jeg kom på at jeg hadde mulighet til stoppe opp å kjenne etter i kroppen min, der hvor det var vondt. En uro i mellomgulvet, som jeg har kjent så mange ganger før. Den var der fremdeles, og jeg kunne kjenne at den vokste litt i intensitet igjen. Men jeg kunne la den være der, romme den. Denne gangen var det ikke farlig. Det var vondt, men ikke farlig, og jeg trengte ikke noe løsning akkurat da. 

Helt til jeg ikke husket på det lengre. Helt til tankene tok over igjen, eller til noe annet skjedde som fanget oppmerksomheten. Som da vi litt senere kjørte en tur (isteden for å gå), var oppe og kikka på rommet til mamma, snakket om medisinene, fikset Bluetooth-spilleren, tok heisen med den svenske stemmen, gikk til dagligstua, så på modellbåten i forbifarten eller hilste på en pleier. Noen ganger kunne jeg stoppe opp og kjenne etter, mens de fleste andre ganger kom jeg ikke på det. 

Men hele tiden var jeg der sammen med mamma og pappa, som jeg elsker. Sammen i våre faste, kjente, dype greier. På vår måte, var vi der, da ting var sånn som det var.