Kritikk takk

Oppdatert: 14. December 2022

Av Monica Stubkjær, lærer på UROskolen.

Rikke og jeg har en podcast her på UROskolen som heter “Nei, ikke nå”. Hittil har vi bare fått gode tilbakemeldinger fra folk som sier at podcasten vår berører de dypt. Og det gleder meg veldig. Fordi jeg synes det er skikkelig gøy å lage podcast. Men, og det kommer jo alltid et men, for i går leste jeg en negativ tilbakemelding og en rangering av podcasten. Terningkast 1 og en kritisk tekst med mitt navn nevnt. 

Takk! sier jeg bare. Tror sjelden jeg har kjent en sånn tydelig uro eller ubehag eller hva jeg skal kalle det. Min beste beskrivelse av det er en fyrverkeri-rakett som skyter rett inn mellom puppene og glitter nedover mot magen og utover skuldre og armer. Det høres jo egentlig fint ut, og det var ikke ubehagelig de første to sekundene. Men så satte kvalmen seg i mellomgulvet. 

Denne ene kritikken bland utallige gode tilbakemeldinger. Jeg går rett inn i dramaet kritikeren setter i gang og forsøker å tenke meg takknemlig for alt det positive og ikke la den ene ødelegge. Men det går ikke. Alt blir på en måte litt mørkt. Gleden over podcasten blir borte, inspirasjonen blir borte, gleden jeg ofte får når jeg tenker på Rikke og de andre blir borte.  

Men innimellom husker jeg å kjenne etter. Og da kjenner jeg ikke lenger dette fyrverkeriet av uro eller kvalmen, bare litt tomhet som ikke lar seg beskrive. Kan jeg ha det sånn da? Ja, jeg kan det. 

Kommer jeg til å oppsøke de negative kommentarene igjen? For å se på uroen? Kanskje, kanskje ikke. Jeg ser i alle fall at jeg var på leting etter bekreftelse da jeg kom over denne kommentaren. Jeg trengte flere komplimenter. Den kvalmende knuten i magen som jeg får når kritikeren sier jeg ikke er god nok, den trengte litt oppmuntring.

Så da kan vi diskutere om det er lurt eller ikke lurt da, å lese negative kommentarer. Uansett blir det en uro som det er nyttig å se på. 

Så takk igjen for kritikk, det er svært nyttig, men jeg kommer ikke til å gå inn i morgen. Jeg vil heller forsøke å stå i hvordan det er å være meg når jeg ikke får den bekreftelsen sinnet sier at jeg trenger.