Klaustrofobi

Oppdatert: 21. August 2022

Av Monica Stubkjær, lærer på UROskolen.

Jeg er livredd for mørket. Og trange rom. Så mye at jeg kjenner det snøre seg sammen når lyset sakte slukkes på kino, og jeg leter desperat med blikket etter de der grønne nødutgang lysene. Så mye at jeg må sove med nattlys fordi jeg ikke orker å våkne med dødsangst om natten og ødelegge gardinene for å komme til lyset. Men jeg har kunnet leve med det. Det har ikke hindret meg i hverdagen, har ikke hindret meg i å gjøre det jeg vil. 

Men her om dagen satt jeg på do på jobben. Jeg satt stille så lenge at det automatiske lystet slukket. Og jeg kjente panikken ta meg og veivet rundt som en gal for å få på lyset igjen. 

Så da tenkte jeg at dette kan jeg jo jammen bruke til noe! Så jeg har tatt meg noen turer på den doen i det siste. Lagt meg på gulvet, ligget helt stille. Og kjent etter. Jeg vet jo aldri når lyset slukker så uroen bygger seg sakte men sikkert opp. Så blir det mørkt, og jeg kjenner trangen til å sprette opp. Men jeg øver på å kjenne litt først. Så blir det lenger og lenger. Og det blir faktisk ganske digg å ligge der. For den uroa er ikke så ille. 

Men nå, etter noen ganger, er det sånn at jeg ikke får noe særlig uro på doen lenger. Så nå må jeg tenkte kreativt og finne på noe annet. 

Jeg har ikke som mål å bli kvitt klaustrofobien. Men å kunne bruke dette ubehaget til noe er absolutt verdt det. Det er akkurat det samme ubehaget som jeg kjenner ellers i livet. Så dette er øvelse så godt som noen. 

Og hva er vel da bedre enn å ligge på et dassgulv for å kunne bli tilfreds i livet?