Kan man bare ha det bra?

Oppdatert: 16. October 2021

Av Monica Stubkjær

Ida og jeg er veldig nære. Det har vi alltid vært. Jeg elsket den jenta mer en jeg trodde det var mulig. Fra første sekund. Og jeg trodde jeg var forberedt. 

Men det ble fort tungt. Og jeg ble redd. Redd for at jeg ikke var bra nok. Og jeg følte jeg hadde mistet kontrollen. En baby er ikke forutsigbar. Sover ikke om natten. Babyer følger ikke boka. Jeg var sliten. Jeg var ensom. 

Hun ble eldre og hadde kontroll. Og hun ble forutsigbar. Ute. På skolen. Men hjemme var hun sinna og sliten og gråt hver gang hun skulle legge seg. Vi jobbet fullt. Hun trengte tid. Hun trengte meg. Jeg var sliten. 

Vi gjorde alt riktig. Vi spise sunt. Vi fulgte planen. Vi gjorde lekser. Alle lekser. Klokka inn leseleksene. Vi kom tidsnok. Vi var ikke hjemme da vi var snufsete. Og Ida tok dette lett. Trodde vi. Jeg var redd lærere. 

Tiden. Barnehagen. Skolen. Lærere. Forventningene. Uroen. 

Hun fikk vondt i magen. Vi trodde det var allergi. Vi var redd hun var syk. Vi tok blodprøver, allergiprøver. Hun satt alltid med varmeflaske på magen. En dag var det ekstra ille. Hun lå på stuegulvet og hulket. Vi kjørte til barnelegen, men fikk ikke komme inn. Vi ringte legevakta. Hun fikk smertestillende. Det roet seg. 

En dag ville hun ikke gå på skolen. Og det ble flere dager. Og det ble mange dager. For mange dager. Hun hadde «skolevegring». Det var noe galt med Ida. Var hun lat? Var hun svak? Vi hadde møter. Med lærerne. Med PPT. 

Ida måtte på BUP for å bli utredet for angst. Vi gjorde som vi fikk beskjed om. Av lærerne, av PPT, av BUP. Psykologspesialisten på BUP fortalte oss på første møte at hvis Ida ikke gikk på skolen, så måtte barnevernet kontaktes. Jeg følte meg truet. Bare fæle foreldre må meldes til barnevernet, sa tankene. Jeg ble livredd. Ida ble livredd av meg.

Vi presset henne på skolen. Gjemte fjernkontrollen. Hun ikke skulle ha det for godt der hjemme var beskjeden vi fikk. Hun satt hjemme og gråt. Noe skurret i meg, er dette rett? Men jeg hadde ikke kapasitet til å gjøre noe annet. 

Ungdomskolen. Ida var flink. «Flink pike». Fikk gode karakterer. Læreren fortalte henne hva hun kunne gjøre bedre. Hun fikk enda bedre karakterer. Hun jobbet med lekser. Hver kveld. Hver helg. Med varmeflaske på magen. 

Videregående. Hun valgte natur. Ville være med dyra. De plantet løk, slaktet høner. Ingen lekser. 

Hun hadde det bra. Fikk flere venner. Ingen magevondt. 

Så kom korona. Skolen stengte. Yrkesfagslinja ble ren teori. Åtte timer om dagen. Ingen planting av løk, ingen slakting av høner. Alt arbeidet måtte innleveres. Hun satt alene hjemme. Som alle andre. Angsten kom. Hjernetåken kom. Det ble vanskelig. Jeg var så sint på korona. På myndighetene. På skolestengingen. 

Hun sluttet å stå opp. Våknet av klokka, men greide ikke gå. Stod opp om morgenen, la seg rett på sofaen. Sov videre. Orket ikke svare klassevenninnene da de spurte etter henne. Jeg gjenkjente det. Jeg har vært der. Likevel trigget det meg. Gjør vi det rette med å la henne bli hjemme? Hun MÅ jo på skolen. Hun MÅ jo presses. Gode råd kom. Press mer. La henne gjøre husarbeid i stede for å ligge i senga. Hun MÅ bidra. 

Det var tøft for oss og se Ida slik. Jeg var redd. Blir hun Naver nå? Lat ungdom som ikke gidder å jobbe fordi de får penger av Nav? Å akseptere virkeligheten slik den er, er ikke lett. Jeg snakket med henne hver morgen. Forsøkte å lokke og lirke. Dytte og dra. Ja, faktisk dra av henne dyna. Det funka ikke. Selvfølgelig gjorde det ikke det. Hun var helt slapp i alle lemmer. Kroppen hennes var uvanlig tung. Hun trengte tid. Hun måtte få tid. 

Så vi prøvde. Jeg prøvde. Jeg lå i senga sammen med henne. Hver dag. Først noen minutter. Så en time. En dag i flere timer. Sa ingenting. Bare gråt. Bare kjente på det vonde. På uroen min i brystet. Spurte om det var greit at jeg var der. Ida ville det. Jeg ville bare prøve å være mammaen hennes. Ligge der og bare være mammaen hennes. Det var det Ida trengte. 

Og det gikk bedre litt etter litt. 

Så spurte hun om å få slippe å gå tredjeåret.

Og hun forsiktig om hun MÅTTE jobbe.

Vi sa NEI! Vi måtte si NEI!  

Hun må ikke gå på skole, hun må ikke jobbe. Akkurat nå. Hun kan være bare være. Ha det bra. Ha det så bra som hun ikke har hatt det siden starten av barneskolen. Alt det andre kommer etterhvert. Ida har så mange ressurser, så mye intelligens, tøffhet, humor, interesse. Det må få tid til å komme frem. Det kommer ikke under press. 

For vi tror jo på at det viktigste i livet er å gå på skole. Er å gjøre lekser. Er å få gode karakterer. Er å studere. Er å få en bra jobb. Vi tror på det alle sammen. Jeg tror ikke på det lenger. Det viktigste er å kunne delta i livet. 

Hun er 18 år. Hun har aldri skjønt meningen med livet. 

Alt er bare MÅ sier Ida. MÅ gå på skole, MÅ jobbe – så dø. Hun sier at det hadde vært deilig å bare ikke leve – ikke være. 

Dette er en del av Ida jeg må akseptere. Det er vondt når hun sier dette.

Men jeg må bare være mammaen hennes.