Jeg vil jo ikke ha syke barn!

Oppdatert: 1. December 2021

Av UROlærer Rikke Uberg Thorkildsen..

Allikevel er de syke…

Det er dag… 10 eller noe med syke barn. Jeg har mistet telling, men det føles iallfall ut som en evighet. Feber, forkjølelse, dårlig matlyst, øreverk, lege, legevakt. Bekymring og uro. Det er så vondt å være mamma når barna mine er syke og slappe. Det er virkelig en leksjon i hjelpeløshet. 

Jeg er grunnleggende imot å føle meg hjelpesløs. Jeg har kjent på det mange ganger før, og det er bare så… bunnløst og intenst. I denne sykdomsrunden har hjelpesløsheten vært sterkt trigget av at 3-åringen min nesten ikke vil spise eller drikke. Jeg kjenner det igjen fra da han var mindre, at jeg lager et drama rundt dette med mat. Det er altoppslukende, og det føles så utrolig viktig. Det er jo egentlig ganske enkelt; han har et virus i kroppen og han har ingen matlyst. Sånn er jo jeg også når jeg er syk. Likevel mener jeg at det er feil at han ikke spiser, han MÅ jo spise. Det begynner med at jeg tilbyr mat og drikke med et rolig ytre og uro på innsiden, frykten for at han sier NEEEEEI. Selvsagt sier han nei – og det ender med at jeg blir sint og frustrert, og forsøker å komme med trusler for å få han til å spise. Jeg føler meg hjelpesløs, utilstrekkelig og som en dårlig mor når han nekter å spise. Det gjør så vondt i magen og brystet når jeg ser at han ikke spiser, og blir tynnere og tynnere.

Baby på 3 mnd er også syk, forkjølet og øreverk og sover dårlig. Jeg er også syk, trøtt og sliten. 

Jeg vil ikke ha det sånn, sier sinnet. Det er jo ikke sånn det skulle være, sier sinnet. Det skulle jo være friske barn, delvis permisjon, trilleturer og søskenkjærlighet, sier sinnet.

Så kjenner jeg at jeg tar et dypt pust, og blir litt mer oppmerksom på hva jeg driver på med.   Jeg flytter oppmerksomheten vekk fra sykdoms-dramaet mitt. Jeg kjenner det igjen fra før når virkeligheten har vært vanskelig før. Jeg er jo så sterkt imot dette, å være sliten, syke barn, uro, og jeg gjør alt jeg kan for å få det bort. Jeg kjenner det i brystet og i magen, det er ubehagelig og vondt. Så spør jeg meg selv om jeg kan være for denne virkeligheten, om jeg kan la virkeligheten være akkurat som den er. Og ja, det kan jeg faktisk! Det gjør vondt, men samtidig går det fint. Når jeg vender oppmerksomheten min mot denne virkeligheten kjenner jeg det kommer en ro inn i kroppen min. En aksept for at vi er syke, det er slitsomt, men det går også fint. Det kan få være sånn som dette, vanskelig, ubehagelig og sårt. 

Da kjenner jeg at jeg kommer i kontakt med noen ressurser; ro og trygghet rundt at 3-åringen kommer til å få matlyst igjen. Det går bra, det er ikke verdens undergang sånn som sinnet mitt fortalte for 10 minutter siden. Aksept for at det er vanskelig å være hjemme med syke barn, og at jeg gjør så godt jeg kan. Kjærlighet og takknemlighet for at jeg sitter her med barna mine, og at vi er så heldige som har anledning til å være der og ta vare på de når de er syke. 

Så inni der, i uroen, ubehaget og sårheten; når virkeligheten får lov til å være vanskelig og ubehagelig finner jeg tilbake til ressursene mine, og aksepten for at det er sånn det er. Det er ikke riktig, eller feil, det er bare sånn virkeligheten er akkurat nå.