Ingen utvei – de små tingene

Oppdatert: 26. September 2022

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.

Jaggu var virkeligheten min perfekt for meg. Igjen!

Vi snakker jo mye om akkurat det på UROskolen, at virkeligheten er helt perfekt for deg. Den er perfekt fordi at du kan bruke den til å lære, erfare og kjenne noe nytt. I stedet for å henge fast i at det er noe feil her. Tanken om at det er noe feil gir allerede mye uro, i alle fall for meg! Her kommer et enkelt, dagligdags eksempel på akkurat det. 

I dag tidlig da jeg skulle reise hjem til Kragerø etter noen dager på jobb i Oslo oppdaget jeg det. AIRPODS’A MINE ER BORTE! Å nei.. Jeg skal kjøre hjem. 2,5 timer i bil. Ingen å skravle med? Ingen podcast å høre på? Jeg kjenner det litt i magen. Uro. Jeg tar et pust, flytter oppmerksomheten ned til uroen, og så kjenner jeg; ganske fort at det går bra. Jaja. Sånn er det, liksom.

Jeg kommer meg helskinnet gjennom bilturen, men da jeg nærmer meg Kragerø kommer jeg på at jeg har tatt med løpesko og klær for å få meg en tur i skogen på vei hjem. Da slår det med igjen. Jeg kjenner det i magen. AIRPODS’A!

Jeg har utforsket mye dette med løping; med klokke og timer, med musikk, podcast, uten klokke osv. Jeg har nok vært mye under press; løpe langt nok, fort nok, ofte nok. Det har vært nyttig for meg å utforske dette. Hva skjer hvis jeg stopper? Hva skjer hvis jeg går? Hva skjer om jeg ikke tar tiden? Det har først gitt meg uro, men jo mer jeg har øvd, jo mer har jeg kjent at det også er veldig deilig, og følt meg mer fri. Den siste tiden løper jeg nesten alltid uten noe på ørene og det gir meg så mye, selv om jeg også kjenner at det krever vilje å skru av alt og løpe i stillhet. Blader som rasler, pulsen som øker og jeg hører pusten min, stegene min, fuglene. Og tankene, da. Jeg føler meg ofte mer inspirert og utladet etter turene mine. Det er fint! Allikevel får jeg uro akkurat i dag. Fordi jeg pleier å ha AirPods’a i lomma, slik at hvis jeg blir veldig sliten eller urolig kan jeg ta de opp og «koble ut». Jeg er jo litt redd for å bli skikkelig sliten da, og ikke komme meg dit jeg ville. 

Så jeg stopper opp litt. Kjenner på den ulmende uroen, og kjenner fort at det går fint. Den kan få være der. Så løper jeg; uten AirPods, ingen «utvei», ingen backup. Bare meg, uroen min, roen min og skogen.

Akkurat nå er jeg midt ute i skogen. Jeg måtte stoppe litt for å skrive dette. Det er så deilig. Ingenting i ørene. Ingenting i hånden. Men blader som rasler, pulsen som øker, og i ny og ne en fugl som kvitrer. Jeg blir inspirert, glad og merker at det kommer mange tanker som gir meg energi, inspirasjon og glede. Som dette:

Wow! Virkeligheten min var helt perfekt igjen jo! Jeg trodde ikke det da jeg oppdaget at Monica, min gode venn og kollega hadde tatt de med seg hjem til Nittedal. En så liten ting, men så mange ganger har slike dagligdagse småting gitt meg uro eller holdt meg litt tilbake. Og det kommer det sikkert til å gjøre igjen. Akkurat i dag ble det på en annen måte da, jeg kunne være sammen med uroen, og deretter fikk jeg oppleve noe deilig, morsomt og inspirerende. Jeg kunne kjenne at det er deilig å være meg uten noe i hånden eller på øret. Det hadde jo ikke vært så farlig om jeg var litt stresset fordi jeg ikke hadde Airpods`a mine heller, men gjennom uroen fikk jeg en morsom opplevelse som ble til en blogg, en erfaring, en skatt i livets dagligdagse drama.

Så; takk Monica! Vil du sende AirPods’a til Kragerø nå…..?