Fotball og uro

Oppdatert: 14. December 2022

Av Gustav Kjølberg, elev på UROskolen.

Helt siden jeg var liten gutt har fotball vært en av hovedingrediensene i livet mitt. Det har betydd, og betyr fortsatt, mye. Men etter at jeg begynte å interessere meg for egen uro, ser jeg stadig tydeligere hvordan uroen har styrt og påvirket mitt forhold til fotball, og mine prestasjoner på fotballbanen.

Jeg ser hvordan fotball er en fantastisk arena for å møte egen uro. Daglig blir man eksponert for utallige situasjoner som bringer uroen til overflaten.

Helt fra jeg var 12 år og ble tatt ut til min første sonesamling har min karriere vært preget av et jag etter å komme videre. Hvis jeg bare kom med på sonelaget, da ville det bli bra. Når plassen på sonelaget var sikret, ble jaget knyttet til å komme med på kretslaget. Så var det å få spille med de eldre. Da jeg nærmet meg 16 år var det å komme på mitt lokale A lag. Da jeg var veletablerte her, tenkte jeg at om jeg bare kom meg til 2 divisjon, da ville det være godt nok. Da ville jeg ha bevist for omgivelsene at det var godt nok. Da jeg ble 22, nådde jeg dette målet. Da skulle alt bli ro, jeg skulle bli fornøyd. Trodde jeg. Etter en bra sesong i 2 divisjon var jeg overbevist at om jeg bare kunne leve av fotballen, ha det som jobb, ja da ville den ultimate drømmen være nådd. Det endte med kontrakt med Strømsgodset i 1 divisjon. Lykken var enorm. Jeg kunne leve av å spille fotball! Jeg hadde bevist for alle som var skeptisk og ikke mente jeg var så god. De første ukene var som på en rosa sky.

Men som så ofte før ble jeg også nå innhentet av uroen. Uroen for å ikke være god nok, uroen for å ikke strekke til, uroen for hva andre synes, uroen for å få kjeft, uroen for å dumme meg ut osv. Jeg ble mer og mer usikker, og merket at prestasjonen ble preget. Som igjen ga enda mer uro.

Kenneth var kaptein. Hans posisjon i gruppa var ubestridt. Han var lederen. Kenneth var for så vidt veldig snill, sett i ettertid ser jeg jo at han bare ville det beste for laget og klubben. Men jeg fikk en voldsom uro i møtet med Kenneth. Når Kenneth kjeftet, eller på andre måter viste frustrasjon, fikk jeg automatisk en klump i magen. Jeg fikk høye skuldre, synsfeltet snevret inn og musklene ble anspente. Dette igjen førte til middelmådige prestasjoner. Pasninger jeg tidligere gjorde i blinde, gikk nå i hytt og pine vær. Trivselen sank, redselen økte og tanken om at Kenneth var feil dominerte stort sett hele min tankevirksomhet. Hadde han bare vært annerledes. Hadde han bare vært snillere, mer omsorgsfull, mindre kjeftete, en bedre leder osv osv. Slik holdt jeg på i det uendelige.

I tillegg fikk min indre kritiker stadig større plass. Kritikeren bombarderte meg med spørsmål. Er du egentlig god nok for dette nivået? Hadde du ikke stort sett flaks da du spilte gode kamper i 2 divisjon? Eller kritikeren kunne komme med negative beskjeder som: «nå må du skjerpe deg», «dette må du klare», «ikke bli nervøs», «slutt å syte», «ta deg sammen» osv osv. Jeg ble fanga av vonde sirkler.

I kamp kunne jeg bli voldsomt nervøs. En gang spilte jeg midtstopper med en anerkjent spiss. Tidlig i kampen bommet jeg på en pasning hvor spissen snappet ballen og scoret. Utvilsomt min feil. Resten av kampen var fryktelig for min del. Klump i magen, høye skuldre, anspent muskulatur og ikke minst en konstant strøm av negative tanker. Det eneste jeg ønsket var at kampen skulle ta slutt. Etter kampen satt klumpen i magen fortsatt som en stein midt i solar plexus, samtidig som tankestrømmen sirkulerte rundt om jeg skulle få en eller to på børsen i Drammens tidende dagen etter.

I stedet for å møte denne uroen, ble det en jakt etter å komme unna den. Jeg brukte timevis på egentrening. Jobbet med touch, pasninger og kondisjon. Trodde jeg kunne trene av meg uroen. Jeg jobbet med visualisering, positive tanker og gjorde ting for å ha fokus på andre ting enn fotball. I seg selv fine ting alle sammen, problemet var bare at det var en flukt fra uroen.

Til slutt ble jeg lei, trodde jeg. Jeg trodde oppriktig selv at jeg var lei av fotballivet, men ser nå at valget om å slutte på toppnivå var en flukt ut av det å stå i det ubehagelige.

Jeg tror for så vidt ikke jeg hadde ferdighetene til å drive det til et så veldig mye høyere nivå enn 1 divisjon. Men jeg tror virkelig at om jeg hadde hatt innsikten i uroens psykologi, hadde jeg fått en helt annen glede og opplevelse av privilegiet å være fotballspiller. Den tanken skaper nå uro i meg, men den uroen kjenner jeg at jeg kan romme.