Det er så GØY på UROskolen!

Oppdatert: 15. December 2022

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.

På UROskolen snakker vi mye om å møte uroen vår, ta smerten på alvor, romme uro og at det er vondt å være menneske. Vi snakker om at dette kanskje er det vanskeligste du kan gjøre i livet ditt; å gå mot uroen, se på dine mønstre og se på de dypeste, mest skremmende og ubehagelige kreftene i deg selv.

Det var smerte som tok meg også til UROskolen. Slik jeg ser og erfarer det med de elevene jeg jobber med er det smerte som får dem også til UROskolen.  

Jeg har gjennom livet alltid forsøkt å bli sånn jeg burde bli, og aldri hatt en opplevelse av å få det helt til. Jeg har forsøkt å være en god nok venn, flink nok, sprek nok, hyggelig nok, tynn nok, morsom nok, ta nok plass – men ikke for mye og ikke for lite. Ta nok utdanning, være sånn som jeg burde være. Du vet. Jeg tror ikke at jeg hadde en opplevelse av å ha det skikkelig vondt, men jeg er sikker på at jeg heller ikke hadde det skikkelig godt.

Den mest intense smerten hittil i mitt liv var da jeg mistet min bittelille nyfødte datter, og det føltes som om grunnen ble borte under føttene mine. Jeg visste ingenting om noen ting. Hvordan jeg skulle være, hva jeg skulle kjenne, hvordan jeg skulle gå videre i livet med denne nye erfaringen. Jeg hadde det så inderlig vondt, og visste ikke hva jeg kunne gjøre for å bli kvitt den smerten jeg hadde fått. For det var det jeg prøvde på; å bli kvitt den. Jeg hadde så mange tanker om at det var urettferdig, feil, «hva har jeg gjort for å fortjene dette», «jeg kommer aldri til å bli meg selv igjen», «det er ingen som forstår meg» og så videre. Lista var lang – og det er nok mange som kan kjenne seg igjen i den type tanker uansett hva slags historie du bærer på. HVA som gjør at du eller jeg har det vondt er ikke så viktig, til syvende og sist er dette også bare tanker og kommentarer til virkeligheten. Mange ganger vet vi ikke hvorfor vi har det vondt, men vi vet at vi ikke er tilfreds med livet akkurat nå, og at vi er motiverte til å gjøre noe med det.

Så begynte jeg da, med UROmetoden, og med å møte denne smerten som var inni meg. Først var det som å famle rundt i et stort mørkt rom. Jeg visste ikke hvor veggene var, om det fantes noen dør, vinduer, eller om jeg noen gang kunne komme meg ut derfra. Men jeg kunne kjenne gulvet under føttene mine. Jeg kunne kjenne smerten og uroen i magen min. Sakte men sikkert erfarte jeg at jeg kunne hilse på den, bli kjent med den, og gi den plass. Etter hvert, etter mye øving kunne jeg også ønske den velkommen, litt etter litt. Rommet begynte å lysne, og jeg kunne se farger, strukturer og konturer igjen. Dører; mange, spennende dører!

At rommet lysnet opplever jeg at kom fra et helt uanstrengt sted i meg. Det var fordi jeg hadde møtt smerten og uroen, famlet i mørket, vært usikker, urolig og redd. Motstanden mot å ha det sånn var mye mindre enn da jeg først begynte, og i stor grad var det nok nettopp det; motstanden mot virkeligheten ble mindre; og det gjorde at rommet mitt ble lysere og mer interessant å være i. Det var også erfaringen om at jeg kunne klare å være i det vonde rommet som gjorde at det ikke lengre var like skummelt.

Men hallo, nå skriver jeg meg litt vekk her ser jeg. Jeg skulle jo skrive om hvor gøy det er å gå på UROskolen!

La meg oppsummere; JA, det er skummelt, vondt og ubehagelig å møte alle disse smertene i oss selv. Elevene jeg snakker med opplever det samme, og det krever mot, vilje og arbeid å begynne å se på alle disse tingene. Mønstrene mine er der enda, noen mildere enn før, og jeg gjenkjenner dem (oftere og oftere i alle fall), og kan stadig møte meg selv med mer vennlighet og interesse. Jeg opplever at livet mitt har fått en helt ny dimensjon av kjærlighet, engasjement og glede. Det kan være i en samtale med en elev, det kan være i skogen, på trikken eller i en samtale med venner, kjære eller kolleger på UROskolen at jeg kjenner en boblende glede i magen. «Så glad at jeg nesten sprekker»! Det er gøy å kunne utforske uroen, for jeg vet nå at den er en fast følgesvenn livet ut. Det er så utrolig kult når jeg ser på hendelser og dramaer som skjer i hverdagen min med familie, venner eller barn med UROperspektivet. Å se på mine egne mønstre og strategier, i stedet for å fortsette å mene at alle andre er feil og burde ta seg sammen. Dette oppleves som en mye friere måte å leve på. Jeg lærer noe nytt hver gang jeg gjør dette. Når jeg ser på og utforsker disse mønstrene kjenner jeg at jeg får lyst til å ha mer uro, slik at jeg kan utforske og lære enda mer. (Det skal sies at når jeg først FÅR den uroen er det ikke alltid jeg vil ha den allikevel da….).

Alt jeg har lært, sånn virkelig – har jeg lært gjennom å erfare det på og i min egen kropp. Jeg vil så gjerne lære mer om meg selv, om andre, min egen uro og vår kollektive eksistensielle uro.

Så; mest av alt når jeg nå tenker på UROskolen tenker jeg på engasjement, iver, glede, nærhet, kjærlighet og interesse. Fantastiske mennesker; både elever og lærere. Og uro da – fordi vi som jobber på UROskolen har jo kommet hit nettopp av den grunn; fordi vi har uro. Det er en del av det å være menneske.  Smerten, uroen, ubehaget er veien inn – alt det andre finnes på innsiden, inne i det skumle, mørke rommet.