Da jeg fant MEG

Oppdatert: 2. December 2022

Av Christine, elev på UROskolen.

Jeg har lært noe viktig. Jeg vil si at det er den største lærdommen i livet så langt. Og det har forandrer livet mitt T-O-T-A-L-T. 

Det jeg har lært gir meg tilgang på å føle meg fri, rolig, trygg og åpen. Fine kvaliteter jeg på ingen måte kan si jeg identifiserte meg med før. Jeg vil gjerne fortelle dere hva jeg har lært. 

Det er noen ting man tror bare er sånn. Og dermed ofrer man det aldri en tanke. Det slår oss ikke at det kan være annerledes. Opprinnelsen til egen identitet var en sånn ting for meg. 

Hva i meg er meg? Jo, det er vel hodet det? Jeg kan jo høre meg selv inni meg selv hele tiden. Og jeg tenker – derfor er jeg. Det har faktisk vært en redning for meg mange ganger i livet når det har stormet som verst. At jeg kan høre tankene mine. Da visste jeg at jeg fortsatt var her, og jeg virket. 

Ok, tankene er meg. Vi går ut fra det nå først. Hva betyr det? Jo, det betyr at jeg ER det jeg tenker. Og jeg tenker utrolig mye dustete ting. Igjen og igjen. Jeg har et rimelig stort repertoar med idiotiske og nedbrytende tanker. Tanker som er totalt unyttige sånn egentlig, og som bare skaper uro i meg. Tanker som tegner opp bekymringer og mulige farer, tanker om fortiden, tanker om at jeg er og gjør feil i mye av det jeg driver med, at jeg egentlig ikke hører til bra nok, og at det stort sett er noe feil med alt og alle rundt meg. Det er som om en maskin på tomgang som bare spyr ut ideer om misnøye. Grunner til å bli lei seg, sint, irritert og frustrert. Tanker som peker utover, og tanker som peker innover og sammenlikner meg med omverdenen. 

Denne type tanker ligger alltid parate rett under overflaten, og når jeg blir reaktiv spretter de opp som trollet i esken og tar helt over hodet mitt og følelsene mine. Da er det som om tankene rævkjører meg og får meg til si og gjøre ting jeg ikke vil vedkjenne meg i utgangspunktet. Jeg har alltid forklart dette som at det kjennes som om jeg får en bøtte med isvann i hodet. Jeg skjønner ikke hva som skjer, og kan ikke stå inne for det jeg gjør. Som om noe utenfor meg selv tar over. Så jeg har alltid hatt en slags rar erkjennelse av at jeg ikke ALLTID føler meg som meg selv i tankene mine. Det er tider hodet mitt gjør at jeg ikke kjenner igjen meg selv. 

Jeg, som alle mennesker på jorda, har jo min porsjon av ting i livet som tankene mine nyter godt av som kilder til uro. Det er visst det letteste i verden det, å la tankene henfalle til alt som er feil og vondt. Det ble min identitet. Jeg trodde det var det som var meg. Ikke rart, for det var det som foregikk i meg hele tiden. 

Tankene mine handler stort sett om noe annet enn det jeg gjør nå. Altså – de er alltid om noe som har skjedd eller kan skje om litt. Aldri nå. 

Jeg har alltid tenkt at jeg velger jo selv hva jeg tenker. Jeg har full kontroll over hodet mitt jeg! Har jeg det? Hvorfor i alle dager tenker jeg da sånne tanker hele tiden? Jeg liker jo ikke å ha det sånn som tankene mine gjør at jeg har det. Og dermed har jeg ofte ikke likt meg selv. Kanskje jeg egentlig ikke har så stort valg som jeg liker å tro? 

Så lærte jeg om verdien av å være her og nå. Jeg hadde jo hørt om det hundre ganger før, lest om det, fått veiledning om det og alt det der. Men jeg hadde åpenbart ikke helt skjønt greia. Det har jeg nå. La meg fortelle litt om min erfaring med å være her og nå. 

Først litt enkel fakta.

Å være her og nå betyr ganske enkelt å sanse seg selv. Sanse sin fysiske form. Ikke noe annet. Bare det. Kjenne at man har en kropp. 

Jeg har litt ulike måter å gjøre dette på. Den enkleste måten for meg er å kjenne pusten min. Kjenne at luftstrømmen i neseborene kiler meg når jeg puster inn og ut. Eller puste dypt inn og kjenne at det strekker deilig i de mange bittesmå musklene mellom ribbeina både på fremsiden og baksiden av brystet og ryggen. Som en god tøying. 

I det man sanser kroppen sin stopper tankene. Det bare skjer. Det er ikke noe man gjør aktivt. Hvis man prøver å aktivt stenge tankene og si til seg selv “slutt å tenke” – da er man jo allerede i tankene og har tapt. Den absolutt eneste oppgaven er å sanse kroppen sin. Og konsekvensen av det er at det blir herlig stille i hodet. Magi!

Dette går i et par sekunder av gangen, så er jeg tilbake i en tanke. Men da kobler jeg meg bare på et nytt pust, for jeg må jo puste hele tiden. Så dette er det enkleste for meg for å hekte meg på kroppen min gjennom dagen. Pusten er alltid med meg.

Enkelt, og likevel så innmari vanskelig i starten. Fordi hodet er vant til å styre showet og har dype nervebaner som har ett ønske – å kjøre sine vante koblinger. Det bare skjer det. Før du vet ordet av det mister du kontakten med kroppen, og hodet kjører show igjen uten at man merker det. Man blir bare skylt av gårde. Så i starten må man øve litt og litt. Et glimt av kroppen her og der. Det lønner seg å starte når man er alene og har ro rundt seg. Jeg begynte med å fremprovosere tanker i hodet mitt som jeg visste ga meg uro. Og så brukte jeg det til å øve meg på å koble meg på kroppen min, og kjenne hvordan tanken ble borte. Om igjen og om igjen. Vi har mange sekunder i løpet av en dag å øve på. Etterhvert kjenner man at det blir kortere og kortere vei til å sanse kroppen i flere typer situasjoner og med flere forstyrrelser. Men på veien dit skal man mange ganger miste motet og kjenne på at dette er jo bare teit.. 

Den følelsen jeg får i de små øyeblikkene jeg klarer å være her og nå er magisk. Det er en følelse av uendelighet, av varme, av åpenhet, av frihet. Ingen rett eller galt, bra eller dårlig. Ingen rammer og regler. Alt bare er. Og DEN følelsen der – det er meg. Den ordentlige meg. Den er alltid i meg, bare jeg kobler meg på den. Det er opp til meg. 

Tankene mine prøver mange hundre ganger om dagen å hekte seg på og fortelle meg at jeg er på villspor. Hodet mitt kommer valsende med de gamle tankene og skriker meg i ørene. Men nå vet jeg. Jeg kjenner hva som er meg og hva som er den falske identiteten tankene mine lager.

Magien i dette er at ideene mine om at jeg må bli bedre, raskere, flinkere, smartere, mer ditt og datt faller helt bort når jeg er her og nå. Helt bort. Og – like viktig, alle tankene mine om at andre ikke er eller gjør riktig, og at de påfører meg ubehag forsvinner. Jeg lar meg ikke provosere og irritere som før. Jeg har lært meg å akseptere at ting og folk er som de er, og skal ikke endres av meg. Jeg klarer ikke å akseptere det med tankene alene. Jeg må koble meg på kroppen, først da kjenner jeg aksept og ting blir rolig. 

Å finne meg selv har vært så fint, nå har jeg alltid en trygg base å vende meg mot når hodet prøver å kuppe tilværelsen, som skjer hele tiden. Og jeg har jo alltid med meg selv i meg.