Å finne veien inn i sorgen

Oppdatert: 14. October 2021

Av Rikke Uberg Thorkildsen

Akkurat nå sitter jeg i sofaen med et sovende barn på brystet. Mitt tredje barn. Jeg begynte å skrive umiddelbart når jeg nettopp fikk en mail fra Caspar hvor han spurte om jeg ville skrive noe om hva som skulle til for å komme gjennom sorgen; mitt livs hittil største og mest smertefulle erfaring som er delt her på bloggen, fra et her og nå perspektiv.

Dette barnet som ligger her og sover hadde antakeligvis ikke vært her om jeg ikke mistet min tvillingjente for over tre år siden. Hele denne prosessen har vekket, og vekker mange tanker og følelser i meg. Og kanskje mest av alt har det kommet og gått mye uro i meg. Mye av det som har beveger seg i meg har handlet om «hva hvis» – tanker. Hva hvis hun ikke døde, da hadde ikke denne babyen vært her? Hva hvis hun var her, hvordan ville hun vært, hvem ville hun vært? Jeg er jo glad for at denne babyen er her, betyr det at jeg er glad for at hun døde? Er jeg et dårlig menneske som er glad for det..? Lista er lang, over tanker som gir meg lite annet enn uro. Tanker som egentlig ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men som foregår uten at jeg kan kontrollere de. Jeg kjenner det nå når jeg skriver, og jeg øver meg på å flytte oppmersomheten vekk fra disse (naturlige) men unyttige tankene, og ned til kroppen. Det er ubehagelig i magen min akkurat nå. Jeg tar et dypt pust, og forsøker å være sammen med uroen. Den tar plass og gjør vondt, men jeg klarer det, akkurat nå. Jeg tåler det fint, faktisk – akkurat nå.

Når jeg ser tilbake på reisen min med å miste et barn er den første delen uklar, og depresjons-liknende. Jeg forsøker å holde følelser; uroen på avstand. Det virker helt uoverkommelig å skulle romme, eller i det hele tatt nærme meg alt det der på en gang; sorg og glede, fortvilelse og håp, håpløshet og håp, den store skumle døden..

Et sted underveis er tilværelsen såpass grå og håpløs, at jeg ikke har noe å tape på å søke hjelp. Jeg finner god hjelp underveis, og får kontakt med mange følelser – og mot slutten av min sorg-reise finner jeg Caspar. Det er som å komme hjem, det er som om sorgen min får komme hjem når vi begynner å jobbe. Han veileder meg inn i sorgen, uroen, fortvilelsen. Med vennlighet, ro, tålmodighet og nærhet nærmer vi oss det som gjør så vondt. Og der, i midten av sorgen finner jeg kjærligheten. Det er så stort; og overraskende for meg at den finnes der inne. Midt i sorgen, liksom. Midt i håpløsheten finner jeg håp, og midt i uroen finner jeg ro. Der inne får jeg oppleve at jeg tåler det, og at sorgen ikke er grå som depresjonen. Jeg får erfare at sorgen er full av farger og håp, og jeg får erfare at jeg i aller høyeste grad kan tåle det som livet har gitt meg.

Sorgen som har vært dekket over av depresjon begynner å våkne til liv, og den begynner å bli en del av meg. Jeg begynner å delta i livet igjen. Det føles godt; som at min datter ikke har levd forgjeves. Det blir mening ut av hennes død. Det gjør litt vondt hver gang jeg sier akkurat det, men mest godt. Her på andre siden av sorgen føler jeg meg rikere enn før; det vil si at jeg kjenner mer på alt i livet. Både gleden og tristheten, håpet og fortvilelsen – roen og uroen; kjærligheten.

Herfra, fra sofaen tre år senere ser jeg alt mye klarere. Det er ikke hennes død i seg selv som gjorde meg deprimert og urolig, men det er motstanden mot det. Tanken om at det var feil, og det burde ha vært annerledes. Det er en smertefull tankerekke å tro på, fordi virkeligheten kunne umulig ha vært annerledes. Den er som den er, og det er her, i akkurat denne virkeligheten, akkurat nå at mulighetene for vekst, innsikt, deltakelse og kjærlighet ligger. Sånn er det også med sorgen min nå; den er ikke borte – heller tvert imot syntes jeg den er mer intens når den først kommer, men jeg har ikke noe motstand mot den lengre. (Mesteparten av tiden, da..). Da får den komme til meg, og bli holdt rundt som et lite og sårt barn. Og akkurat som for det lille og såre barnet som får trøst og nærhet går tristheten også over, og det blir klart for å løpe ut å utforske livet igjen.