24. desember.

Oppdatert: 24. December 2021

Av Tonje Kyte, elev på UROskolen.

I år er det første julaften uten mine barn, vi har feiret sammen selv om det har vært slutt i 5 år. I år kutter vi navlestrengen, (og jeg er invitert med til den nye kjæresten med hennes familie.)

Jeg skal på fjelltur. I dag jeg vil gjerne dele en hyllest til min gode ex. Pappaen til mine barn. Som enda ordner med morsdagsgave, julgave og bursdagsgave fra kidsa. Jeg føler vi har fått det til. Det har vært humper i veien, selvfølgelig, som det er med alt, men dette føler jeg vi får, og har fått til.

Vi har vokst nærmere hverandre, jeg har vokst, etterhvert våget/valgt å undre mye mer enn å anta, vite, plassere skyld (for jeg har gjort det også!!)

Jeg har blitt mindre redd og reaktiv, mindre kontrollerne og styrende. Rausere, tryggere.

“Can or deepest pain be a doorway to healing?” Spør Garbor Matè, svaret mitt er ubetinget JA!
Er det vanskelig, skummelt, ubehagelig, vondt, smertefullt, og noen ganger det siste du vil?! JA.
Er det nødvendig? JA!
Fører det til et rikere, friere, gladere liv, hvor du får plass til å føle mer kjærlighet for både deg selv og andre? JA!

En av tingene som har vært viktigst for meg er å slippe kontrollen på det jeg uansett aldri kommer til å ha kontroll på, det han gjør og måten han gjør det på.
Og minne meg selv på at pappaen til mine barn han gjør så godt som han bare kan, og at det er mer en godt nok. (Det gjør jeg også, ja vi alle.) Selv om jeg kanskje ville gjort det på en annen måte og er uenig, så har jeg lært meg å sitte med det som gjør meg urolig, kjenne hva som skjer i meg i stedet for å prøve å forandre virkeligheten. (Det var en periode jeg sendte alle mulig artikler også altså, og kom med mye “velmenende råd”, det er bare det at det går ikke an å forandre noen andre enn seg selv, selv om mange av oss prøver iherdig på det.)

The real game changer:
I vår hørte jeg på en podcast med min lærer Caspar Seip som traff meg så hardt. Den heter “Kvinner som oppdrar menn”, fra 17 januar 2020. Han var nådeløs da han fortalte om kvinner (noen menn også) han har møtt som er kritiske til menns måte å være far på🙋🏽‍♀️ og han opplever at mange kvinner prøver å oppdra mann eller eksmann som far.

Caspar gir sjelden råd, men her gjør han det. Fordi han tror det er veldig bra for barn å bli eksponert for foreldrene slik foreldrene er, fordi barna har de foreldrene de har.

Han sa; still deg selv to spørsmål: Er min partner/ ekspartner skikket til å ha barn? Ja eller nei, ingen MEN. Om du kan svare ja på det, skal du back of på alt du mener han/hun gjør feil, eller skulle gjort annerledes, ja holde kjeft. Er svaret nei, da må du kontakte rette instanser og ta konsekvensen av det.

Veien til en bedre relasjoner og et mer fruktbart liv, er uansett aldri gjennom å kritisere eller korrigere den andre parten, dette går også hardt utover barna som får med seg alt, enten vi gjør det foran de eller bak lukkede dører.

Jeg vil si vi har fått det bra til alle disse 5 årene, feiret bursdager sammen, drukket kaffe, spist middager med kidsa (i går var jeg invitert på taco), hjulpet hverandre, ja hatt en fint tone.

Etter jeg hørte denne episoden sa jeg noe sånn som; Det å ha barn med deg får opp vonde reaktive mønster i meg, og det ser jeg jeg har jeg prøvd å gi deg ansvar for. Det skal jeg gjøre ALT jeg kan for å slutte med nå. Du er en perfekt pappa for våre barn. Unnskyld for at jeg har gitt deg ansvar for min uro.

Så har det blitt en annen liga syns jeg, det har også forplantet seg i barna opplever jeg. (Forøvrig sa jeg noe lignende til de, at jeg ser jeg ofte gir de ansvaret for min uro).

Så kvinner og menn, back of med kritikk og korrigering av hverandre, vend heller blikket inn, og ha tillit til at det den andre gjør er godt nok, da gir du også barna tillit og plass til å være og bli trygg i seg selv!

Takk for følget, ta vare på og riktig god jul🌲