Uroskolen, 15. november 2022

Oppdatert: 3. January 2023

Mathilde, elev på UROskolen.

Jeg leser blogginnlegg på uroskolen og prøver å gi plass til anspentheten i magen. Det er sånn jeg kjenner uroen, ikke egentlig som smerte eller noe vondt, bare anspent. Enda noe man kan tro på at er feil. Det er flere innlegg som treffer meg veldig godt av det som er lagt ut nylig, som jeg ikke hadde lest tidligere. Men fortsatt slipper jeg ikke inn til mine følelser helt. Jeg kjenner etter på et pust nå og da, kjenner føttene mine som fryser på tross av ullsokkene. Tenker at jeg også vil være fri til å skrive det jeg vil, til å gjøre kreative prosjekter som jeg har lyst til å gjøre, men først, først må jeg levere oppgaven. Og så, så må jeg svare på den mailen og gjøre den analysen jeg har tatt på meg å gjøre, som jeg har prøvd å gjøre før, men ikke gjorde. Etter det er jeg fri. Da kan jeg få lov til å gjøre det jeg vil. Det er som et nettinggjerde, jeg kan se igjennom til den andre siden. Men jeg tror ikke på at jeg har nøkkelen til porten. I stedet kan jeg se meg selv stående på denne siden av gjerdet og lengte igjennom. Hver dag flytter gjerdet seg et skritt bortover, det er tiden selv som går. Jeg følger etter, men kommer ikke igjennom, jeg har det fortsatt foran meg, nettingen mellom meg og friheten. Det hender et gjerde stopper opp, det hender porten plutselig står åpen, men i det jeg løper igjennom ser jeg alltid at det venter et nytt gjerde på den andre siden. Noen av gjerdene forsvinner ikke selv om de har kommet til slutten av sin egen tid. De beveger seg ikke framover lenger av egen kraft, men jeg har ikke makten til å stoppe tiden og er tvunget framover selv. Da får jeg nettingen over meg som en hullete brynje. Noen av dem er ganske lette, andre tyngre, men til sammen stiver de meg av og tynger meg ned. Jeg er vant til bære tungt; jeg har gjort det i så mange av mine år. Men det er vanskelig å komme nær andre i denne brynjen av gamle nettinggjerder som jeg fortsatt leter etter nøklene til. Jeg leter og kjemper hele tiden, og sliter med å løfte blikket og se dem rundt meg. Vil heller ikke la andre tynges av meg med alt det rustne jernskrammelet på; har ingen tro på at noen skulle ønske seg det.

 

Av og til tror jeg på at jeg ikke trenger å finne nøkler jeg ikke har for å åpne portene i gjerdene. Av og til kan jeg se gjerdene skimre og oppløses til luft, et øyeblikk. Av og til møter jeg noen som gir meg en avbitertang. Det er som det verktøyet er sterkest når eieren er nær; når jeg er alene er det sjelden tanga virker lenger. Jeg vil så gjerne smi min egen avbitertang, eller aller helst en vinkelsliper.

 

Hvordan skal jeg forstå gjerdene mine i et uroperspektiv? De er et drama, et stykke regissert av tankene mine. Kan jeg slutte å ønske dem vekk? Slutte å debattere om de finnes eller ikke? Kan jeg bare stå her inne bak nettingen – la den samtidig eksistere og ikke eksistere – og ikke ønske meg til den andre siden?

 

Det er vanskelig å tro at det skal føre til noe. Jeg må jo komme meg noe sted her i verden. Jeg må gjøre det som forventes av meg, både i arbeidsliv og skoleliv og relasjoner. Og det er bare å gjøre det! Kom igjen, gjør det. Skriv oppgaven, det er ikke vanskelig, se du kan jo skrive! Du har selv valgt det, du har selv tatt på deg arbeidet, du ville utfordre deg selv, gjør det! Og så står jeg fast i dramaet igjen. Gjør det! Jammen, jeg gjør det ikke. Jeg er ikke en som gjør, en som får til, jeg er ikke god nok. Det er ikke det at jeg ikke har ferdighetene, intellektet, det er bare noe galt med meg som gjør at jeg ikke bruker det. Gjør det! Jeg kan ikke, det går ikke, jeg kan ikke tenke, klarer ikke sette sammen tankerekker, får ikke bruddstykkene som sirkler rundt i tankene sammen til en helhet. Gjør det! Hvorfor sitter du og skriver dette her som ikke leder til noen ting, når du kan skrive det du faktisk må skrive og trykke på send og så bli fri!? (for en stund).

 

Jeg skriver dette fordi det er lettere enn å skrive det jeg må. Og jeg skriver det fordi jeg leter. Kanskje leter jeg fortsatt etter nøklene, men jeg leter også etter å klare og se forbi dramaet. Sette ord på det og gjennomskue det. Jeg ser at dramaet kan kokes ned til: gjør jeg eller gjør jeg ikke det jeg tror jeg må gjøre? Og at så lenge jeg er oppslukt av det spørsmålet så er det ikke plass til selve tankearbeidet som må til for å jobbe med noe faglig. Eller følelsesarbeidet som må til i relasjoner. Det føles intenst feil at jeg ikke gjør det jeg mener jeg skal i jobben min og studiet mitt og ikke er som jeg synes jeg bør være i relasjonene mine, og det knyter seg av skam i magen. Jeg forstår at under alt jeg tror jeg må så ligger den dype sterke frykten for å bli forlatt, utestengt, ikke være god nok for de andre, ikke høre til. Det er vondt. Nå kjenner jeg det faktisk i hele magen, selv om jeg ikke har helt tak på følelsene. Jeg klarer å puste i det, men jeg klarer ikke her og nå å ønske det velkommen. Stoppe opp og la virkeligheten være som den er, være for at den er som den er.

 

Det blåser så jeg hører det i veggene. Høst. Om jeg ser ut vinduet husker jeg i alle fall at verden er større enn meg og gjerdene mine. At jeg er bitteliten, og ubetydningsfull på den gode måten. At kampene jeg tror jeg kjemper er i tankene mine, og ikke finnes noe annet sted i hele denne store verden. Kanskje det er nok, for nå.